Rosiner i solen og ristende fangehull

Det er kveld og vi sitter med oppgave. Vi har lest skuespillet A raisin in the sun og brevet My dungeon shook. Videre skal vi sammenligne disse og så fortelle om hvordan dette har endret våre syn på "the black experience". Blir trist jeg. Er veldig sliten idag og trøtt. Da blir jeg følsom. Det er så utrolig forferdelig hva mennesker kan gjøre mot andre. Det kom frem et veldig fint sitat i brevet, bare hør, jeg blir helt rørt jeg; "The very time I thought I was lost, my dungeon shook and my chains fell off". Skulle ønske det ikke fantes ondskap og at jeg kunne skrive en så innmari fin setning