En dag

Av en eller annen grunn er det noen som har kommentert på at jeg ikke skriver så mye om hva jeg driver med for tiden. Så dere lurer på det altså? Hva som virkelig foregår i mitt liv. Vel, her får dere en dag i livet til meg. Dette er kjerrrnen. Onsdag en-eller-annen- dato i september. Vekkerklokken ringer 07.00. Jeg rekker etter mobilen, en Nokia et-eller-annet-nummer med verdens dårligste batterikapasitet og slår den av. Batman-skjermspareren lyser mot meg. Stønn. Orker folk det her hver dag, sånn ish hele året? Jeg grøsser og sparker dynen av meg. Fader det er kaldt. Morgenrutinen foregår i en ubevisst tilstand. Kornet, morgenens ene store glede forsvinner fort i bollen med melk. Jeg drar på meg nøye utvalgte klær. Prosessen er akkurat som Cher i Clueless, mitt system er uten sidestykke. Den blå bilen står klar. Akkurat som Batmobilen til Batman tenker jeg før jeg setter meg inn. Motoren bruser, den er klar. Men er jeg det? Er jeg klar for en morgen lik alle andre menneskers? Jeg står i kø inn til byen. Gjesp ass. Hvem gidder det her? Bussen duger i vinkel bedre enn det her. Hvorfor stopper ikke bussen rett utenfor døren min? Dumme buss. Hvis bare jeg hadde el-bil og kunne kjøre i det der taxi-feltet. 203. Ringeklokken ringer. En summelyd høres, og døren er åpen. Det skarpe morgenlyset gjør vondt i øynene, og den lange gangen er mørk og behagelig. Camilla slipper meg inn. Hun lukter godt. Vi strøser målløst rundt i Bogstadveien. Eller målløst og målløst fru Blom. Butikker er våre mål, lik blomster er alle biers. Jeg åpner lommeboken. Hundre kroner. Hundre kroner som tilhører Caro. Fader. Ser på klokken. 12.10. Hvordan kan en dag gå så sakte? På Aker Brygge er det oss, noen skolebarn, et par turister med capser og hardbarka arbeidskarer som går svette rundt. Camilla liker å shoppe på Aker Brygge sier hun. Jeg sier ingenting. Vi setter oss på Olivia. Jeg drikker te. Sakte. Smaker på Camilla kaffe mocca. Rynker på nesen. Opp heisen til hennes nye leilighet prøver jeg å slå i sponplatene som beskytter den flunkende nye heisens vegger. Stødig, utbryter jeg. Leiligheten er fin. Vi har utsikt til de som bygger nye bygg. For en jobb, sier vi. Så ser vi fra 8 etg og ned på de litt til. Camilla lager pizza. Den blir himmelsk god, men Camilla er ikke overbegeistret for speltbunnen. Bunnen er da bra, sier jeg. Vi går oppover til Major igjen. Slitne og med gnagsår drar vi oss oppover. Vi stopper litt foran slottet. Så stort! Jeg har liksom aldri tenkt over det før. Vi går innom butikken før vi endelig kaster oss ned i sofaen. Grease begynner. Vi synger oss gjennom hver sang. Spiser litt gulrotkake. Synger Hopelessly devoted to you. Sukker over at akk, tenk å være hopelessly devoted, men æi, like greit å være normal. Synger til Grease Lightnin. Vi blir enige om at John Travolta er fin mann. Filmen slutter. Jeg trasker bort til bilen. Gnagsåret er alt jeg kan tenke på. Huset er mørkt. Jeg tar kveldsrutinen på badet. Hører på musikk mens jeg pusser tennene. Kaster meg i sengen. Dynen er kald. Jeg bretter den rundt meg. Sovner fort. Jeg har jo hatt en innholdsrik dag.